Tromsøgruppas tilblivelse.

 

På 30-tallet var radio og fjern­kom­munika­sjon ”high-tech” for å bruke et moderne ord. Ved Nordlys­observatoriet var det ansatt en tusenkunstner, Willi Stoffregen, som bygde radiomottakere og -sendere, og ikke minst, den første TV sender og mottaker i Norge.

 

I mars 1939 kom Stoffregen, LA5Z Kåre Langlo og 8 andre interesserte sammen og dannet Tromsø­gruppen av Norsk Radio Relæ Liga. I Bullen for 1939 står det nevnt at Tromsøgruppen er kommet med, og at første formann er LA6GE Rolf Glomseth. De første medlemmene var Willi Stoffregen,  LA5Z Kåre Langlo, LA6GE Rolf Glomseth, LA3DE Hans M. Hansen, Magnus Nordmo, LA7LE Kenley Nilsen, Olav Breivik, LA8IB Johannes Andersen, LA6KE Arne Olsen og LA6HE Reidulv Larsen. Den eneste som hadde kallesignal var LA5Z Kåre Langlo, de andre fikk lisens noe senere.

 

  1. september 1939 ble det senderforbud for norske radioamatører, men gruppen fortsatte likevel med en del bygging i håp om at det snart ville bli sendertillatelse igjen. Men slik skulle det ikke gå, det ble 5 års stopp, og mange amatører gikk inn i den illegale tjenesten og gjorde et godt arbeide der.

 

Etter krigen kom det flere med i gruppen, men gjennomtrekket var stort, da mange måtte reise bort for å få arbeide, eller for å gå på skole. En grunn­stamme holdt dog liv i gruppa i denne første tiden.

 

Telegrafitreningen kom i mer faste former, og 7 stk avla lisensprøven for Viktor Hoff-Johnsen, som den gang var sensor, og følgende fikk lisens i 1953: LA6FE, LA6GE, LA6HE, LA6IE, LA6KE, LA6LE og LA8EE.

 

Gruppa kom i kontakt med Tromsø Politi og Tromsø Marineavsnitt og fikk leie rom på Marinestasjonen på Bekkevoll, (hvilket er huset og grunnen som vi eier nå.) Bygningen ble oppført av den tyske marine i begynnelsen av krigsårene. Sommeren 1945 overtok norske sjøstridskrefter bygningen i Barduveien.  Tromsø Marine Radio med kallesignal B2C var opprettet. Utenfor bygningen i Barduveien var plassert 3 stk 30 meters tremaster.

I 1955 ble marinens senderanlegg flyttet fra Barduveien i Tromsø til Stangnes ved Harstad. Oppussing av lokalene tar til, og hele gruppa, små og store, tar sin tørn. Nu var gruppa atter herre i eget hus, og en kan med dette si at gruppas første periode er over.

 

Opp gjennom årene er huset forandret og forbedret, innvendig som utvendig. Tromsøgruppa var nå eier av huset, men på bygslet tomt. Årlig fornyelse var en usikkerhets­faktor for oss da vi lå midt i et nytt boligstrøk, og kunne risi­kere at en eller annen ville kjøpe tomta for å bygge seg en bolig på den. I 1980 da det ble det søkt om å få kjøpe tomta, hadde gruppa 80 medlemmer, fordelt på 9 kommuner. Sam­bands­oppdrag for politiet, handicapradio, opp­læring av amatører og utleie av lokaler til andre klubber, var poeng som ble anført til beste for gruppa.

 

Da man nu var kommet i eget hus, og hadde mulighet til mange slags aktivi­teter, var undervisning en sak som ble viet stor oppmerksomhet. For at man i denne hobbyen  skal kunne få nye medlemmer må de læres opp,  telegrafi og teori gikk hånd i hånd. Telegrafitreningen ble etterhvert lagt til Tromsø Maritime Skole, ved at vi fikk lov til å benytte laboratoriet deres. Flere av amatørene tjenestegjorde  i forsvarets sambandstjeneste, bl. annet fordi de behersket telegrafi på en utmerket måte. Tromsøgruppa har opp gjennom årene hatt flere meget dyktige telegrafister.

 

Gruppa ble av Televerkets flysikringstjeneste gitt ei gittermast, litt mindre i dimensjon enn den vi har i dag, lengden var totalt 12 m. Dermed ble det andre muligheter for antenne­arrangement.

Nødsambandstjenesten.

 

LA3T har vært pioner i nødsambandstjenesten i Norge. Politiet hadde et visst sambandssystem, med små sendere, men disse virket ikke godt og hadde svært begrenset rekkevidde. Forsvaret hadde sitt sam­band på egne frekvenser, og redningsskøytene hadde sin frekvens som de hadde kontakt til kyst­radio­stasjonene med. I svært mange tilfeller, spesielt når noe skjedde ute i distriktene hadde politiet ikke mulighet til å holde kontakt med politi­stasjonen på annen måte enn telefon, og da denne ikke var automatisert på denne tiden var det også en noe tungvint kommunikasjons­linje. Dessuten var den langt fra "tett".

 

Fra tidlig på 60-tallet hadde radioamatørene arbeidet med mobile stasjoner som de hadde i bilene. Ut fra de kunnskapene radio­ama­tørene hadde når det gjaldt å etablere samband, og å improvisere antenner og telegrafinøkler, var det etterhvert naturlig at tanken om å kunne bistå myndig­hetene under katastrofer og ettersøkninger ble mer og mer naturlig. På denne tiden hadde radio­amatørene ikke lov til å kjøre radio på annen basis enn "som eksperi­ment­erende radio­amatører, som kun skulle utveksle radiotekniske informa­sjoner, ikke gå post eller telegrafen i næringen."

 

LA5II grep fatt i dette og begynte å utarbeide alarmplaner, først bare for radioamatørene, men han tok også kontakt med  politiet i Tromsø og la fram planene. Så ble det samkjøring med alarmplanene til dykkerklubben og Røde Kors hjelpekorps. Planene var så gode og gjennomførte at Tromsøgruppens nødsambandsopplegg ble et mønster for hele landet.

 

I 1985 ble det etablert en informasjons- og beredskaps-sentral for påske­tjenesten, et sam­arbeid mellom noen av de frivillige rednings­organisa­sjon­ene. De første årene var sentralen lagt til Haraldvollen leirskole i Målselv. De som var med i dette opplegget var: Røde Kors Hjelpekorps, Norsk Folkehjelp Sanitet, Foreningen Norske Lavinehunder og Norsk Radio Relæ Liga. Sentralen hadde to hovedfunksjoner. Den ene var å drive generell informa­sjonstjeneste til publikum og media (vær, føre, skredfare m.m.), den andre var å kunne foreta utrykning på kort varsel ved behov.

 

Det har i alle år fra 1962 og frem til 1992 vært utallige aksjoner som radioamatørene i Tromsø har vært med på. Utfordringene har vært til dels store noen ganger og noe enklere andre ganger, men de har blitt løst til myndighetenes tilfredstillelse hver gang. Man kan stille spørsmål om hvordan vi klarte å opprette samband i de vanskeligste situasjoner? Det er nok fordi radioamatørene ikke gir opp, og at de kan improvisere, bruke alle muligheter som er tilgjengelig.

 

Radioamatørene i Tromsø har i disse årene også laget egne øvelser for å drille inn sambands­teknikk, rigging av radiostasjon i felt, samt testet eget utstyr med henblikk på utrykning. En god form for sambandstrening er sambandsoppdrag vi får fra diverse organisa­sjoner.

 

Nødsambandstjenesten fikk nytt liv ved tusenårsskiftet da myndighetene var redd for at datasystemer og annen infrastruktur kunne bryte sammen ved overgangen fra 1999 til 2000. Pessimistene tok feil, men kontakten med Politiet var gjenopprettet og det har blitt et tett og godt samarbeid. NRRL er også med i FORF (Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum) hvor vi har et tett samarbeid med andre FORF-grupper, f. eks. Røde Kors Hjelpekorps, Norsk Folkehjelp Sanitet og andre

 

APRS var et nytt felt rett før år 2000 og LA3T utviklet først et APRS-modem etter forbilde fra TAPR, og rundt 2007 kom tanken om å utvikle en komplett APRS tracker i en håndholdt boks. LA3T fikk tilskudd fra Gjensidigestiftelsen til å utvikle og bygge noen prototyper. Resultatet ble vellykket. LA3T inngikk samarbeid med NRRL om å bygge og markedsføre Polaric Tracker. NRRL finansierte en serie på 200 stk. Trackerne ble solgt til enkeltmedlemmer og grupper av NRRL. Det ble mange dugnadskvelder på klubben og enkelte medlemmer syntes nok det ble vel mye tracker-prat.

 

Mørketidsløpet 2005 var første gang radioamatører i Tromsø tok i bruk TV i et MSM-arrangement, og etter hvert er TV blitt det viktigste bidraget i MSM-sammenheng ved siden av sporing. Vi har fått og kjøpt brukte kameraer og annet videoutstyr fra bl. a. NRK og bladet Nordlys.

 

I de siste årene LA3T bistått med samband ved forskjellige idrettsarrangementer. Vi har vært med siden andre året i Midnight Sun Marathon og vi har nå oppdrag ved Mørketidsløpet, Reinkappkjøring, MSM og Tromsø Mountain Ultra. Midnight Sun Maraton er en spesiell utfordring fordi den krever mye folk og utstyr samt at det skal være god disiplin på nettet.